Tog og oppsummering

På grunn av våre erfaringer med buss, ville vi prøve tog tilbake. Vi leste at vi kunne bestille 1. upper class, som skulle være det fine av det fine. Det var med gode stressless seter. Toget brukte like lang tid som bussen. Bare det å kjøpe billetter er en opplevelse. Inne i det trange billettkontoret var det 3 til 4 menn. De alle tygde på en slags rød tobakk rullet inn i grønne blar. Dette får de fleste menn i Myanmar til å se ut som Drakula med den røde saften rennende nedover tenner og munn. Når de skulle spytte, for det måtte de ofte, dro de ut øverste skuff der de hadde en liten plastpose de spyttet i, eller prøvde og treffe. Så holdt de for ene neseboret og blåste en kraftig klyse på gulvet. Herlige tider, jeg måtte snu meg bort hver gang dette pågikk, for elles måtte jeg låne plastposen deres jeg også. Dere ser her bilder fra landsbyene vi rullet gjennom inne i jungelen.

Så entret vi toget og det fineste av det fine, ja, dere skjønner at her begynner ironien å skinne gjennom. Setene var store, det stemte, men å få de i ligge stilling krevde sin mann og kvinne. Liv fikk sete med pute, men det gjorde ikke jeg. Jeg måtte sette meg på nakkeputen som de heldigvis delte ut for å sove med. Nakkeputene var det fineste med hele toget, sa Liv. Vi fikk strekt på fotene, men tok de bort setene så var det en dunge med skrapjern som kjørte på skinnene. Ja, nevnte vi skinnene, tror de må ha rustet bort og at vi bare kjørte på svillene, for slik kjentes det ut. Her ser vi Liv inne i sin røde lakenpose, hun deltar i togkonkurransen – den artigste måten å sove på. Heldigvis vant hun ikke, for det var en gratis billett tilbake til Mandalay. Vi var også de eneste som lukket vinduet. Alle de andre var åpen, det var full gjennomtrekk og myggen(malaria) svirra i taket. Vi traff en liten hjerteknuser på turen som sto og stirret på oss to rare vesener.
Samme dag vi ankom Yangon tok vi fly tilbake til Bangkok.

Litt annerledesverden.

Det er en del ting du bør gjøre, blant annet kle deg skikkelig med ikke for trange klær, eller gå i korte bukser eller skjørt.. Det var tendenser til sammenstimling da Liv gikk i skjørt (over kneet) og i armløs bluse. Det var veldig varm og behovet for luftige klær var stort. Men stirringen fikk oss til å stikke inn på en butikk og skifte til bukse og skjorte i en viss fart.


På gaten sitter de med spurver i bur som du kan kjøpe fri. Det skal gi sjelen din et fortrinn, men vi vet ikke helt hvor vi får det fortrinnet. Vi slapp ut hver vår fugl som lykkelig flakset av gårde. Det virket på sjelen med en gang, følte jeg.


De fleste jenter og damer var malt i ansiktet. Malingen var mer eller mindre kunstnerisk utført. Dette var for å bleke huden, beskytte mot solen og pynte seg litt. De maste ofte om sjampo, parfyme eller penner. Når du handlet, hjalp det godt på prisen dersom du kunne tilby en kulepenn i tillegg.

Til slutt

Til tross for de harde kår og diktaturet i landet, er folket i Mandalay veldig hyggelige og vennlige. De prater gjerne med deg, spør hvor du skal og om de kan hjelpe. Ofte vil de jo kanskje tjene litt på det, men pytt, pytt. Vi følte oss på ingen måte truet eller utrygg, men du bør passe på sakene dine og gå tidlig hjem. Myanmar er veldig annerledes og setter ting litt i perspektiv, det var en opplevelse på godt og vondt.

Mandalay og hu- hu- hu-mpete turer

Etter noen dager i Yangon, var det tid for å dra nordover til Mandalay som var hovedstad før Yangon. Vi hadde hørt at buss skulle være den beste måten å reise på, bortsett fra fly som var statseid. En 16 timer busstur i en overfylt buss med bagasje under alle seter, slik at du ikke fikk strekt føttene, var en prøvelse. Det var ingen do om bord, så de stoppet hver tredje time. Vi ble ofte tilbudt et illeluktende toalett, gjerne uten lys. Men det kunne være en fordel da det var heller lite severdigheter der.

Nordover hovedveien som optimistisk kunne sammenlignes med hytteveien opp Jakobselvdalen, var det tett med kontrollposter. Vi måtte ut, eller de kom inn for å sjekke at det var godtroende folk som var på tur.

Mandalay er en støvete og rotede by på 1 million mennesker. Der er ikke så mye å se bortsett fra det kongelige palass fra monarkene sin tid, eller helligheter som pagoder og templer. Det sies at du ikke kan løfte hånda i byen uten å peke på en helligdom.


Men det kan også være en stor opplevelse bare å sitte på en liten kafé og studere gatelivet, som er mildt sagt kaotisk. Du kan ikke helt forstå hvilken vei trafikken går, om den går på tvers eller langs av gata. Det er mye trær i gata, så du aner at dette kan ha vært en vakker by. På kvelden gikk stort sett lyset i hele byen, så da ble det kos med talgelys.

Vi opplevde reisen som en liten tidsmaskin, der århundrene ruller forbi. Vi såg okse og plog på marken, oksekjerre, eldgamle biler, hestekjerre, stråhus, nye biler og hus, trendy innfødte, og noen få mobiltelefoner.


Vi droppa pagoden og dro opp på Mandalay hill som er en to hundre og tretti meter barfota klatretur. Det tar ca tre kvarter å komme opp, men utsikten over Mandalay er vel verdt klatreturen. Der møter du mange munker som har engelskundervisning. Mange av byens 50 000 munker er sendt dit for å praktisere engelsk med turister. I hele Myanmar er det over 300 000 munker. Har inntrykk av at det er mange barn av fattige som blir munker. Da er de sikret mat og utdanning. Utrolig nok trengte de bare å be en gang for dag. Men undervisningen inneholdt mye lære om Buddhismen. Vi pratet med flere som fortalte om munkelivet. De kunne starte som små barn og var i prøve/opplæring til de var 10-12 år. Så var de noviser til de var 20 år, før de ble skikkelige munker. I klostrene fikk munkene sove i senger, de andre sov på gulvet. Der betyr det noe å avansere i gradene.

Pratet med en novise som var 17 år. Han kom fra nord ved grensen til Kina. Han hadde ikke sett foreldrene sine på 6 år fordi de ikke hadde råd til å komme hit. Han trodde han ville kunne få se de om tre år, når han ble munk. Når vi skiltes, sa vi at vi ønsket han alt godt i livet . Han svarte at han ville gjemme oss i sitt hjerte og alltid huske oss. Det gjorde inntrykk.


Neste dag besøkte vi et kloster. Der var munkene ute i bygda og samlet inn mat hos befolkningen. De samlet det i egne boller som de bar med seg. Klokken 1030 stilte alle munkene opp for å spise i spisesalen. Der ble det delt ut litt kjøtt og grønt, fordi det var stort sett ris de fikk ute. Folket rundt er stort sett fattige bønder, men alle må gi til munkene.

Når de var ferdig å spise, ga de restene til de fattigste av de fattige. De satt pent på rad og ventet på en matbit. Her ser vi noen barn, men det var også mange voksne der.


Noe av det kjekkeste var kanskje besøket og omvisningen hos håndverkerne som laget trestatuer, nydelige puter og duker med sølvforgylte paljetter. Vakkert håndverk som vi gjerne ville ha med hjem. Vi ønsket to putetrekk og kastet oss inn i forhandlingen om god pris. Etter en hektisk forhandling skiftet 25 dollar og en kulepenn eier og alle var fornøyd. Kulepenn er stor mangelvare der.

Vi dro også en tur for å se på de antikke byene som ligger rundt Mandalay. Men det var en skuffelse, bortsett fra det skjeve utsiktstårn. Alt som var der var noen templer, og lite av de ruinene vi forbandt med en antikk by. I et av de antikke tretemplene vi var innom var det skole for noen munker og de fattigste barna i landsbyen. De alle satt og leste ulik tekst høyt og det hørtes ut som møte i syklubben. Nu vet jeg ikke hvordan de møtene bruker å være, men har hørt stygge rykter.

Tuk tuk sjåføren som kjørte oss denne dagen (bak vogna), la ikke skjul på sine meninger om regjeringen. We hate the goverment var slagordet, og det var det mange som sa. Han deltok i det store studentopprøret med Aung San og rømte etterpå ut i jungelen. Her gjemte han seg i seks måneder. Etter et slags amnesti kom han tilbake, men måtte sitte ett år i fengsel. Han slapp ut da han var villig til å underskrive på at han aldri mer ville protestere. Tenke seg å bli fratatt den menneskeretten.

Shwedagon Paya

Så besøkte vi en av verdens undrer som er Shwedagon Paya. Selv om vi begynner å bli lei templer og pagoder, så er denne bare helt noe for seg selv. Du kan nærmest føle helligheten sive ut der når du vandre rundt. Det er fantastiske bygg og en gull stupa i midten reiser seg 98 meter til vers. I toppen er det 5000 diamanter og 2000 andre glitrende steiner. Det er et 2500 år gammelt byggverket som er bygd oppå en høyde i utkanten av Yangon.

Vi gikk barfota oppover hundrevis av trappetrinn, før vi entret helligdommen. Dette byggverket, som i tillegg består av 82 praktfulle bygg, er et fantastisk skue i solnedgangen. Du får også en nydelig utsikt over Yangon.


Her så vi for første gang jentemunker. Vi prøvde å få en prat med dem, men enten skjønte de ikke engelsk, eller så ville de ikke. De var helt barbert på hodet som guttemunkene, men hadde rosa klede. Vi hadde en flott ettermiddag på høyden.


Danger, danger
Lørdagskveld tok vi oss en tur på western bar som vi hadde sett borti gata. Det er få barer her. Stort sett er det små, åpne kafeer som stenger fra 1900 og til 2200. Da alt er stengt. Etter 2200 er det omentrent ikke et menneske, eller bil å se ute. De overbefolka gatene er helt tomme, utrolig rart. Som sagt gikk vi ut en tur og klokken ble over elleve før vi ruslet hjem. Da var hele gata vår sperret av og en soldat med maskingevær satt og sa ”danger, danger”. Ok, vi giddet ikke å diskutere så mye med han, selv om han var mindre enn oss. Vi gikk en stor omvei og kom opp gata vår bak han” danger, danger ”som ikke så oss, og tuslet inn på hotellet. Det hadde stengt med gitter og slå, men åpnet opp for to trøtte fanter.
Ellers var det mye bevæpnede soldater å se rundt omkring på gatehjørnene om dagen. Utenfor større hotell og bygninger, som sannsynligvis var eid av staten, sto det små armeer av soldater. Vi prøvde å unngå alt som smakte av regjerings-eiendom (anbefalt i Lonely planet). Alt vi la igjen av penger prøvde vi å legge hos private, som gode SV’ere?

Yangon

Yangon med sine 5 millioner mennesker er en røre av masse kulturer, byggestiler og pagodaer. Jo fattigere landene er, jo flere gullpalass har de. Vi har som sagt en tendens til å havne midt oppe i festivaler. Samme var det her med Budda festival der de priset freden med å messe ut av alle høyttaler fra 10 til 10. Inne i sentrum var det til å bli sprø av, de monotone messingen som du ikke skjønte bære av. Vi bodde jo selvfølgelig vegg i vegg med en svær pagoda som kalles Sula Paya og er 2500 år gammel. Den ligger midt i sentrum av byen. Men det var spennende å rusle rundt i byen. Livet er så totalt annerledes fra det du er vant til, der de lever i ennå større grad på gata med alle sine gjøremål enn i andre land.

Landet er blant verdens fattigste, men det var ikke så mye tigging. Dersom noen tigget, var de andre snar å kjefte på dem. De er et stolt folk som har holdt ut mye pinsler. Yangon ble gjort til hovedstad av Engelskmennene.

Det var få turister å se, og vi fikk mye oppmerksomhet når vi vandret rundt. Vi fikk alltid en følgesvenn på turen som ville fortelle og helst kanskje selge noe til slutt, eller håpet på litt tips. Men vi opplevde ikke de som spesielt masete, verst var det på turistattraksjonene nord i landet.
Vi vekslet penger på hotellet og følte oss som millionærer atter en gang. For 100 dollar fikk vi 100 000 kyat. Du må ha med dollar til landet, da det er vanskelig å ta ut penger der. De varte omtrent hele turen som lommepeng. Vi betalte flyreisen med dollar. Inn i landet kostet det 1500 kr for oss begge, ut kostet det 1850 kr. Det er billigere å kjøpe tur /retur i Bangkok. Mye etterpåklokskap her, du..

Hotell og kunst



Vi besøkte byens eldste hotell i drift som ble bygget i 1901 av Engelskmennene. Der var det et fint kunstgalleri,” River gallery”, med kunst fra lokale kunstnere. Vertinnen Sopia var utrolig kjekk og søt, og fortalte om kunsten og at dette var nystartet. Vi fortalte at vi var fra Norge og at vi lurte på hvor Aung San Suu Kyi ble holdt i husarrest. Da ble det hvisking igjen og kikking over skuldrene. Vi fikk være med på bakrommet, der hun viste oss kunst som de ikke fikk henge opp. Det var ganske forsiktig kunst med ønske om demokrati. Vi fikk ikke lov å ta bilder der inne, i tilfelle noen fikk se bildene våre. Selv fikk hun ikke lov til å reise ut av landet eller rundt i landet. Stort sett fikk hun bevege seg mellom hjemmet og arbeidsplassen. Hovedgrunnen til at hun ikke fikk reise ut, var at det forgikk mye salg av damer over grensen (trafficking). Hun ville bli mistenkt for å selges. For å stoppe dette, nektes alle damer i en viss alder utreise. Proft, hæ? Men vi fikk lov til å ta bilder inne i kunstgalleriet, og ønsket henne alt godt i livet.

Elven Yangon

Gjennom byen renner elven Yangon og vi ønsket å ta en båttur. Vi fant bare en ferge som krysset eleven, og kjøpte oss billetter. Vi fikk selvfølgelig en følgesvenn som fulgte oss om bord og opp til skipperen, der vi fikk et eget dekk. De to dekkene under oss var stappfulle av burmesere, men vi måtte opp. Vi vandret en tur på andre bredden som var mer landlig og med mange stråhus, små tavernaer og marked, før vi tok båten tilbake med vår følgesvenn. På bilde ser dere meg spise Baracuda fisk, tøff hæ? På andre siden sa vi takk for følge og ga han 1000 kyat (ca 1 dollar).

På vandreturen så vi en panserbil som stoppet ved siden av oss. Ut strømmet det masse menn i lenker som bundet sammen i tau, godt bevoktet av masse politi. Hvordan det var plass til alle disse i bilen, skjønte ikke jeg. Men vi lurte på hvilke forbrytelser som krevde slike tiltak.