Mandalay og hu- hu- hu-mpete turer

Etter noen dager i Yangon, var det tid for å dra nordover til Mandalay som var hovedstad før Yangon. Vi hadde hørt at buss skulle være den beste måten å reise på, bortsett fra fly som var statseid. En 16 timer busstur i en overfylt buss med bagasje under alle seter, slik at du ikke fikk strekt føttene, var en prøvelse. Det var ingen do om bord, så de stoppet hver tredje time. Vi ble ofte tilbudt et illeluktende toalett, gjerne uten lys. Men det kunne være en fordel da det var heller lite severdigheter der.

Nordover hovedveien som optimistisk kunne sammenlignes med hytteveien opp Jakobselvdalen, var det tett med kontrollposter. Vi måtte ut, eller de kom inn for å sjekke at det var godtroende folk som var på tur.

Mandalay er en støvete og rotede by på 1 million mennesker. Der er ikke så mye å se bortsett fra det kongelige palass fra monarkene sin tid, eller helligheter som pagoder og templer. Det sies at du ikke kan løfte hånda i byen uten å peke på en helligdom.


Men det kan også være en stor opplevelse bare å sitte på en liten kafé og studere gatelivet, som er mildt sagt kaotisk. Du kan ikke helt forstå hvilken vei trafikken går, om den går på tvers eller langs av gata. Det er mye trær i gata, så du aner at dette kan ha vært en vakker by. På kvelden gikk stort sett lyset i hele byen, så da ble det kos med talgelys.

Vi opplevde reisen som en liten tidsmaskin, der århundrene ruller forbi. Vi såg okse og plog på marken, oksekjerre, eldgamle biler, hestekjerre, stråhus, nye biler og hus, trendy innfødte, og noen få mobiltelefoner.


Vi droppa pagoden og dro opp på Mandalay hill som er en to hundre og tretti meter barfota klatretur. Det tar ca tre kvarter å komme opp, men utsikten over Mandalay er vel verdt klatreturen. Der møter du mange munker som har engelskundervisning. Mange av byens 50 000 munker er sendt dit for å praktisere engelsk med turister. I hele Myanmar er det over 300 000 munker. Har inntrykk av at det er mange barn av fattige som blir munker. Da er de sikret mat og utdanning. Utrolig nok trengte de bare å be en gang for dag. Men undervisningen inneholdt mye lære om Buddhismen. Vi pratet med flere som fortalte om munkelivet. De kunne starte som små barn og var i prøve/opplæring til de var 10-12 år. Så var de noviser til de var 20 år, før de ble skikkelige munker. I klostrene fikk munkene sove i senger, de andre sov på gulvet. Der betyr det noe å avansere i gradene.

Pratet med en novise som var 17 år. Han kom fra nord ved grensen til Kina. Han hadde ikke sett foreldrene sine på 6 år fordi de ikke hadde råd til å komme hit. Han trodde han ville kunne få se de om tre år, når han ble munk. Når vi skiltes, sa vi at vi ønsket han alt godt i livet . Han svarte at han ville gjemme oss i sitt hjerte og alltid huske oss. Det gjorde inntrykk.


Neste dag besøkte vi et kloster. Der var munkene ute i bygda og samlet inn mat hos befolkningen. De samlet det i egne boller som de bar med seg. Klokken 1030 stilte alle munkene opp for å spise i spisesalen. Der ble det delt ut litt kjøtt og grønt, fordi det var stort sett ris de fikk ute. Folket rundt er stort sett fattige bønder, men alle må gi til munkene.

Når de var ferdig å spise, ga de restene til de fattigste av de fattige. De satt pent på rad og ventet på en matbit. Her ser vi noen barn, men det var også mange voksne der.


Noe av det kjekkeste var kanskje besøket og omvisningen hos håndverkerne som laget trestatuer, nydelige puter og duker med sølvforgylte paljetter. Vakkert håndverk som vi gjerne ville ha med hjem. Vi ønsket to putetrekk og kastet oss inn i forhandlingen om god pris. Etter en hektisk forhandling skiftet 25 dollar og en kulepenn eier og alle var fornøyd. Kulepenn er stor mangelvare der.

Vi dro også en tur for å se på de antikke byene som ligger rundt Mandalay. Men det var en skuffelse, bortsett fra det skjeve utsiktstårn. Alt som var der var noen templer, og lite av de ruinene vi forbandt med en antikk by. I et av de antikke tretemplene vi var innom var det skole for noen munker og de fattigste barna i landsbyen. De alle satt og leste ulik tekst høyt og det hørtes ut som møte i syklubben. Nu vet jeg ikke hvordan de møtene bruker å være, men har hørt stygge rykter.

Tuk tuk sjåføren som kjørte oss denne dagen (bak vogna), la ikke skjul på sine meninger om regjeringen. We hate the goverment var slagordet, og det var det mange som sa. Han deltok i det store studentopprøret med Aung San og rømte etterpå ut i jungelen. Her gjemte han seg i seks måneder. Etter et slags amnesti kom han tilbake, men måtte sitte ett år i fengsel. Han slapp ut da han var villig til å underskrive på at han aldri mer ville protestere. Tenke seg å bli fratatt den menneskeretten.