Yangon

Yangon med sine 5 millioner mennesker er en røre av masse kulturer, byggestiler og pagodaer. Jo fattigere landene er, jo flere gullpalass har de. Vi har som sagt en tendens til å havne midt oppe i festivaler. Samme var det her med Budda festival der de priset freden med å messe ut av alle høyttaler fra 10 til 10. Inne i sentrum var det til å bli sprø av, de monotone messingen som du ikke skjønte bære av. Vi bodde jo selvfølgelig vegg i vegg med en svær pagoda som kalles Sula Paya og er 2500 år gammel. Den ligger midt i sentrum av byen. Men det var spennende å rusle rundt i byen. Livet er så totalt annerledes fra det du er vant til, der de lever i ennå større grad på gata med alle sine gjøremål enn i andre land.

Landet er blant verdens fattigste, men det var ikke så mye tigging. Dersom noen tigget, var de andre snar å kjefte på dem. De er et stolt folk som har holdt ut mye pinsler. Yangon ble gjort til hovedstad av Engelskmennene.

Det var få turister å se, og vi fikk mye oppmerksomhet når vi vandret rundt. Vi fikk alltid en følgesvenn på turen som ville fortelle og helst kanskje selge noe til slutt, eller håpet på litt tips. Men vi opplevde ikke de som spesielt masete, verst var det på turistattraksjonene nord i landet.
Vi vekslet penger på hotellet og følte oss som millionærer atter en gang. For 100 dollar fikk vi 100 000 kyat. Du må ha med dollar til landet, da det er vanskelig å ta ut penger der. De varte omtrent hele turen som lommepeng. Vi betalte flyreisen med dollar. Inn i landet kostet det 1500 kr for oss begge, ut kostet det 1850 kr. Det er billigere å kjøpe tur /retur i Bangkok. Mye etterpåklokskap her, du..

Hotell og kunst



Vi besøkte byens eldste hotell i drift som ble bygget i 1901 av Engelskmennene. Der var det et fint kunstgalleri,” River gallery”, med kunst fra lokale kunstnere. Vertinnen Sopia var utrolig kjekk og søt, og fortalte om kunsten og at dette var nystartet. Vi fortalte at vi var fra Norge og at vi lurte på hvor Aung San Suu Kyi ble holdt i husarrest. Da ble det hvisking igjen og kikking over skuldrene. Vi fikk være med på bakrommet, der hun viste oss kunst som de ikke fikk henge opp. Det var ganske forsiktig kunst med ønske om demokrati. Vi fikk ikke lov å ta bilder der inne, i tilfelle noen fikk se bildene våre. Selv fikk hun ikke lov til å reise ut av landet eller rundt i landet. Stort sett fikk hun bevege seg mellom hjemmet og arbeidsplassen. Hovedgrunnen til at hun ikke fikk reise ut, var at det forgikk mye salg av damer over grensen (trafficking). Hun ville bli mistenkt for å selges. For å stoppe dette, nektes alle damer i en viss alder utreise. Proft, hæ? Men vi fikk lov til å ta bilder inne i kunstgalleriet, og ønsket henne alt godt i livet.

Elven Yangon

Gjennom byen renner elven Yangon og vi ønsket å ta en båttur. Vi fant bare en ferge som krysset eleven, og kjøpte oss billetter. Vi fikk selvfølgelig en følgesvenn som fulgte oss om bord og opp til skipperen, der vi fikk et eget dekk. De to dekkene under oss var stappfulle av burmesere, men vi måtte opp. Vi vandret en tur på andre bredden som var mer landlig og med mange stråhus, små tavernaer og marked, før vi tok båten tilbake med vår følgesvenn. På bilde ser dere meg spise Baracuda fisk, tøff hæ? På andre siden sa vi takk for følge og ga han 1000 kyat (ca 1 dollar).

På vandreturen så vi en panserbil som stoppet ved siden av oss. Ut strømmet det masse menn i lenker som bundet sammen i tau, godt bevoktet av masse politi. Hvordan det var plass til alle disse i bilen, skjønte ikke jeg. Men vi lurte på hvilke forbrytelser som krevde slike tiltak.